Dette er snakk om et spill, og som på mange måter likner på Gowalla og Foursquare. Hensikten er å bygge sin egen by basert på de lokasjoner man besøker, og velger å kjøpe.

Eksempelvis har jeg hittil kjøpt Språkrådet, Solli plass, Oslo handelsgymnasium, Google Norway AS, Bagatelle, Smart Club, Escenic AS, Justisen, Internasjonalen, Arbeiderpartiet, Arbeiderbevegelsens arkiv, AUF, Venstre, Clas Ohlson AS, Oslo sentralstasjon, Ruter AS, NetLife Research, Oslo domkirke, Stortinget, Akershus Høyre, Unge Høyre, Slottet, USAs ambassade og Nasjonalbiblioteket.

(Har man god tid, kan man sikkert løpe byen rundt og plukke gull… Har du ideer til gode kjøp, legger du igjen en kommentar etter artikkelen.)

I MyTown får man altså opp en liste over registrerte foretak som sannsynligvis hentes ut fra en nasjonal database, og som befinner seg i nærheten av deg. Her gjelder det altså å ta på seg spaserskoene for å finne godbitene. Du kan nemlig ikke opprette noe på egen hånd. Ut fra denne listen kan du velge å “besøke” en adresse ved å klikke på den, og deretter kan du kjøpe den. Hvis du har nok penger og høyt nok nivå.

I utgangspunktet har du nemlig kun 40 besøk tilgjengelig, og du får frigjort et nytt besøk med faste tidsintervaller. Hver gang du legger inn et besøk, får du nivåpoenger og penger. Jo høyere nivå du har, jo flere adresser kan du kjøpe. Per i dag er jeg på nivå 48 og eier 24 adresser. Det sies at 70 er det hittil høyeste nivået i spillet.

Hver adresse kan justeres opp i nivåer. Ved hver adresse kan man kreve inn leie i form av penger, og du får flere penger jo høyere nivået er. Eksempelvis har jeg justert opp Språkrådet til nivå 12, hvilket betyr at jeg maksimalt kan samle inn 20.880.958 “kroner” i leie. Når leien er krevd inn, stiger summen sakte opp til maksimalsummen igjen.

Om flere spillere besøker Språkrådet, som jeg eier, stiger summen mye raskere opp til maksimalgrensen – og jeg kan kreve inn leien oftere.

Når en adresse er besøkt, får du også forskjellige premier i form av “boostere”. Disse vil gi deg enten ekstra nivåpoeng eller ekstra penger. Et annet aspekt ved spillet er at adressene er inndelt i forskjellige kategorier, som for eksempel kommunikasjonsselskaper og spisesteder. Alle adresser kan spesialisere seg på å produsere en vare, og også her kan du øke i nivå. Men kun hvis du har de tilgjengelige ingrediensene, og disse er ikke så enkle å finne. De finner du nemlig bare på adresser innenfor spesielle kategorier. Å lage iskrem krever sukker, og en sekk med sukker finner du bare på spisesteder. Så her nytter det altså ikke å runde spillet i sofaen hjemme – du må ut på tur!

Siden spillet ikke er tilgjengelig for norske brukere (med norsk konto, vel å merke), vil jeg tro at det er forsvinnende få spillere her i landet. Besøker jeg adresser i Oslo, ser jeg omtrent ikke spor etter andre spillere i statistikkene.

I en artikkel fra mai i år, hevdes det at spillet har rundt 2,1 millioner brukere og at de venter å runde seks millioner i løpet av sommeren. De har tilsynelatende tatt mål av seg å konkurrere med andre lokasjonsbaserte spill som Foursquare, men tiden vil vise om de vil lykkes.

Et morsomt konsept har de i alle fall klart å lage, selv om jeg ikke forstår poenget med spillet. Gowalla og Foursquare er applikasjoner som kan være nyttige for å vite hvor dine venner befinner seg, og det fordrer at du ikke “besøker” andre steder enn du faktisk befinner deg. Hos MyTown ser det ut til at konkurranse-momentet er hele poenget, og det medfører at du bruker hele kvoten på 40 besøk på under minuttet.

Jeg får derfor konkludere med at MyTown ikke er det spor nyttig – men rasende festlig. Jaffal for en stund…

Det er uproblematisk å omtale landets utenriksminister som Jonas Gahr Støre så lenge han selv benytter sitt eget mellomnavn, men om fornavnet utelates, ser vi flere eksempler på at han eksempelvis i dagspressen omtales som Gahr Støre. Er det korrekt?

La oss se litt på hvordan et navn er bygget opp etter norske normer:

Jonas er mannens fornavn, den saken er klar. Gahr er hans mellomnavn og Støre er hans etternavn. Et mellomnavn kan også betegnes som et ekstra etternavn, men benyttes ikke som en del av etternavnet med mindre disse to navnene er forbundet med en bindestrek.

Her er statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen et godt eksempel. Navnene Karl og Eirik er hans fornavn, mens Schjøtt-Pedersen er hans etternavn. Han har altså ingen mellomnavn, for et ekstra fornavn har intet med mellomnavn å gjøre.

Det samme gjelder Terje Riis-Johansen og Anne-Grete Strøm-Erichsen.

Dette er også regulert i “Lov om personnavn“. Her heter det følgende:

Mellomnavnet er etter sin art et slektsnavn og settes mellom fornavnet og slektsnavnet. Det er et personlig navn og er ikke en del av slektsnavnet. Det kan bare i begrenset utstrekning overføres til ektefelle og barn. I motsetning til fornavn og slektsnavn er det et “unødvendig” navn sett fra det offentliges synspunkt. Ingen må ha mellomnavn, og ingen plikter å bruke mellomnavnet. Mellomnavn blir ofte oppfattet og brukt som en del av slektsnavnet, dvs. som dobbelt slektsnavn. Dette kan skape praktiske problemer og etter noen tid uklarhet om vedkommende har mellomnavn eller dobbelt slektsnavn. Ikke minst gjelder dette for doble slektsnavn som skrives uten bindestrek. Det er ikke gitt at folk flest er bevisst på forskjellen mellom slektsnavn og mellomnavn.

Om vi nå skulle slå opp i telefonkatalogen for å finne personene som innledningsvis er nevnt i denne teksten, ville vi få store problemer om vi forsøkte å lete i alfabetisk rekkefølge med utgangspunkt i Dale, Gahr og Meltveit. Det korrekte ville selvsagt vært å lete etter Oen, Støre og Kleppa.

Så derfor spør jeg igjen: Er det korrekt å omtale mennesker med mellomnavn og etternavn når fornavnet utelates?

Etter hvert vil jeg nok bruke dette som et grunnlag for å fortsette i bachelorstudiet i PR- og kommunikasjonsledelse, som ligger mer i min gate. Men innsikt i økonomi og marked skal man slett ikke kimse av, uansett hvilke studieretninger man ønsker å følge.

Siden jeg jobber som pressekontakt for Forsvaret på Kjeller flyplass, har jeg vært nødt til å registrere meg som deltidsstudent. Det er imidlertid ikke noe problem for BI, så studiet gjennomføres over to år – eller fire semestere med to kurs i hvert semester.

Pensum i denne årsenheten er slett ikke all verden, og i dag fikk jeg tilsendt boken “The Company – A Short History of a Revolutionary Idea” fra Amazon.com. Fra bestillingen tok det i underkant av en uke før den lå i postkassen, og det er et fint alternativ til overpriset litteratur hos norske forhandlere. Dessverre fant jeg ikke denne boken som e-bok, så det måtte bli papir denne gangen.

Innledningen av “The Company” er ferdig lest, og jeg må si at den skapte mersmak. Som regel inneholder faglitteratur mange selvfølgeligheter, men forfatterne John Micklethwait og Adrian Woolridge sørger for vinklinger og eksempler som gjør meg nysgjerrig og setter mine hittil tilegnede kunnskaper og antagelser i spennende perspektiver.

Jeg skal ikke plage mine lesere med altfor mange bloggposter om markedsøkonomi i tiden fremover, men noe vil det nok komme. Og da vil en aldri så liten meningsutveksling i kommentarfeltet blir høyt verdsatt ;-)

Og har du selv gjennomført dette studiet, ser jeg frem til å høre fra deg!

Når sant skal sies, så jeg jo ikke selve jobbens innhold noe nytt – og heller ikke arbeidsstedet. Jeg har allerede vært i samme funksjon i noen år nå, men etter omorganisasjonen i Forsvaret er det likevel elementer av nye ting å sette seg inn i.

I dag er jeg altså tilsatt i det som heter Divisjon for Luftkapasiteter i Forsvarets logistikkorganisasjon, men har et ansvar for kommunikasjon og informasjon for hele basen på Kjeller, samt kontakt med omverdenen.

De viktigste interne informasjonskanalene jeg tar hånd om, er intranettet og de mange informasjonsskjermene som henger på veggene rundt omkring på basen. Mens det er en pedagogisk øvelse å få de rundt 800 ansatte til å bruke intranettet på en hensiktsmessig måte, har informasjonsskjermene fått en rimelig god mottakelse. Vi benytter Omnivex-systemet, og presenterer interne beskjeder, NRK-nyheter, meldinger fra Forsvarsdepartementet, værmelding (vi er jo tross alt en flyplass) og annen viktig informasjon som ikke nødvendigvis behøver å kringkastes over høyttaleranlegget vårt.

Kontakt med pressen er også en viktig del av jobben. Logistikkorganisasjonen på Kjeller er kommunens største arbeidsgiver bortsett fra kommunen selv, og er en kunnskapsbedrift med mange kontakter ut mot samfunnet rundt oss. Man kan sikkert argumentere med at logistikk i Forsvaret ikke er av det mest sexy å pitche i pressen, men alt handler om vinkling. Da hovedverkstedet på Kjeller som de første i verden fikk lakkert et F-16 jagerfly med kromatfrie prosesser, vakte det oppsikt i det internasjonale militære miljøet, og det var selvsagt at vi burde innvie pressen i vårt stolthet. Det resulterte i et tosiders oppslag i Romerikes Blad. Slikt er viktig for arbeidsmoralen og yrkesstoltheten til guttene og jentene på verkstedet!

Ellers har jeg en god del ekstra-roller, som de fleste i denne etaten. Siden vi er presset på årsverk, er det naturlig at den enkelte ansatte må dra litt ekstra for helheten, så jeg har påtatt med ansvaret for å håndtere lisensene til våre innleide datamaskiner. Videre er jeg lokal brukeradministrator for divisjonen, og har mye å gjøre med å dele ut passord, opprette nye databrukere, koordinere kurspåmeldinger, tildele roller i applikasjoner og hjelpe til med saksbehandlingssystemet.

Jeg har i en tid vært litt skeptisk til å la disse rollene ta for mye av arbeidsdagen, men etter hvert har det vist seg at mitt engasjement i disse sakene har vært til det gode for min egentlige funksjon – jeg kommer nemlig naturlig i kontakt med svært mange medarbeidere i løpet av arbeidsdagen, og snapper opp mye som skjer på basen og som resulterer i både intranett-artikler og gode ideer å sende til journalistene.

Og nettopp her ligger vel et av suksesskriteriene til en kommunikasjonsarbeider uansett arbeidsplass: kontakt med folk!

Vi som jobber i Forsvaret er likevel ikke uvant med denne situasjonen. Selv om det høres dramatisk ut, medfører en omstillingsprosess som regel av man overføres til en ny avdeling. Enten en bestående avdeling eller en nyopprettet. I mitt tilfelle begynner jeg i logistikkorganisasjonens Divisjon for luftkapasiteter førstkommende mandag.

Det som kanskje er litt spesielt, er at jeg har jobbet med akkurat det samme i Forsvaret i snart 14 år. Selv om jeg ikke har byttet kontor så ofte, har jeg gjennom tidene hatt en hel rekke sjefer. Da jeg tok min linjeleder i hånden og takket for samværet for noen minutter siden, var han den 11. i rekken. På mandag får jeg altså min sjef nummer 12.

Slik ser det ut på CV-en min nå:

1. Forsvarskommando Nord-Norge/Presse- og informasjonsavdelingen
2. Forsvarskommando Nord-Norge/IKT-avdelingen
3. Landsdelskommando Nord/Støtteelementet
4. Regional støttefunksjon/Salten og Helgeland
5. Regional støttefunksjon/Stab
6. Forsvarets logistikkorganisasjon/Stab
7. Forsvarets logistikkorganisasjon/Produksjon
8. Forsvarets logistikkorganisasjon/Divisjon for luftkapasiteter

Ved alle disse avdelingene har jeg jobbet med informasjon. Jeg har jobbet med pressekontakt, arrangert pressekonferanser, skrevet pressemeldinger, pitchet saker inn til sivile medier, skrevet taler og kronikker, vært ghost writer, lest korrektur, vært fotosjef på øvelser, tatt passbilder, gjennomført mediakurs, bygget tekst- og bildebaser, laget klippmapper, oppdatert internett- og intranettsider, gitt informasjonsfaglige råd, produsert innhold til informasjonsskjermer, deltatt i brukergrupper og utredningsgrupper – og utarbeidet kommunikasjonsstrategier og informasjonsplaner.

Når jeg nå er på vei inn i jobb nummer 8, er det slett ikke med vemod. Tvert i mot vil jeg møte opp med forventninger til at jeg nå skal kunne planlegge i en litt lenger horisont enn hva jeg tidligere har vært vant til. Kontoret mitt vil fortsatt befinne seg på Kjeller, Norges eldste flyplass, og jeg vil på plasskommandantens vegne få hele basen som arbeidsområde.

Selv om basen er tilholdssted for Luftforsvarets hovedverksted, finnes det mange andre avdelinger på Kjeller. Jeg gleder meg til å ta tak i de utfordringene det vil være å forbedre kommunikasjonen mellom nærmere 900 mennesker på et avgrenset geografisk område med de kanalene og ressursene jeg har til rådighet.

Hvordan jeg går frem i det arbeidet, vil jeg selvsagt skrive mer om i tiden som kommer.

Da jeg i forrige uke tok en telefon til det jeg antok var riktig instans for et spørsmål om korrekt utforming av dørskilt i Forsvaret, kom jeg i kontakt med en person som mer enn gjerne ville diskutere den siste revideringen av håndboken for Forsvarets visuelle profil.

Dette handler altså om hvilke skrifttyper, logoer, farger, signaturer, heraldiske merker og andre grafiske elementer vi skal benytte, og ved hvilke anledninger de skal benyttes. Stort sett. Å ha et bevisst forhold til hvordan man presenterer seg visuelt, er en viktig del av Forsvarets arbeid for omdømme og merkevarebygging.

Det kan for mange virke unødig detaljorientert og uvesentlig å befatte seg med denne type spørsmål, men det er helt til man for alvor begynner å legge merke til hvor galt det kan bli når ingen retningslinjer finnes. Hvem har ikke sett kontorskilt med fonttypen Comic Sans eller signalgrønne avdelingsvåpen. Så det er klart at vi må ha en orden, og derfor har også Forsvaret ansatt et menneske som kan forvalte denne profilen.

Det var denne personen jeg fikk møte i dag morges, og som hadde fått med seg Forsvarssjefens rådgiver innen heraldikk. Her satt vi altså tre fagidioter og hadde en svært hyggelig samtale om et for oss viktig tema.

Jeg fikk presentert utkastet til det som blir den tredje revideringen av håndboken for Forsvarets visuelle profil. Den blir tilgjengeliggjort for oss i løpet av mai, og jeg må virkelig si at jeg ble imponert over arbeidet som ligger til grunn for det viktige dokumentet. Her har de involverte tenkt på alt, selv om kapittelet for skilt ikke er ferdigstilt riktig ennå.

Visittkort, nettsider, plakater, kampanjer, presentasjonsmaler, profileringsartikler, saksdokumenter, kjøretøy, brosjyremateriell. Alt dette og mer til har fått plass i dokumentet som skal være retningsgivende for hvordan vi presenterer oss i fremtiden. For de utenfor etaten, kan jeg også nevne at Forsvaret har fått designet sin egen fonttype, som vi har brukt i en tid nå.

Tiden fremover vil bli brukt til å orientere en rekke instanser i etaten om håndboken. Så blir det mye opp til oss ute ved avdelingene å bidra til at den enkelte medarbeider har en bevisst holdninger til hvordan vi skal uttrykke oss visuelt.

Dette er viktig – og svært spennende!

Vi har nemlig vært så heldige å få pensjonert generalmajor Ivar Gjetnes til å påta seg oppgaven med å koordinere arbeidet med 100-årsjubileet. Og Gjetnes er slett ingen ukjent størrelse i Luftforsvaret. Blant annet har han vært personellsjef i Luftforsvaret, overadjutant for Kong Harald V og sjef for Luftforsvarets forsyningskommando – som i sin tid lå på Kjeller.

Et annet interessant moment er at han også, som meg, har vært leder av både Rælingen Høyre og Europabevegelsen Romerike. Så vi har mye å snakke om, Gjetnes og jeg.

I tiden fremover vil Ivar Gjetnes trekke i tråder og knytte kontakter for at Kjellers jubileum i 2012 skal bli en minnerik affære. Blant annet planlegger vi å utgi en bok. Historier skal det være nok å ta av gjennom Forsvarets 100-årige tilstedeværelse.

Det heter seg at Norge etter en omfattende kronerulling bestilte to aeroplan fra Frankrike 5. juli 1912, med levering senest 20. august samme år. Men flyplass hadde vi ikke!

Høsten 1912 satte derfor to nybakte flygere seg på toget til Lillestrøm for å speide etter et egnet sted å legge flystripen. De hadde tatt med seg hver sin sykkel, og historien vil ha det til at de syklet rundt i Lillestrøm-området for å rekognosere.

De fant et område i nærheten av Kjeller gård, og som de mente måtte passe til formålet. Eierne var positive til utleie, og forslaget ble sendt til Forsvarsdepartementet. Her fikk man sin velsignelse, og dermed ble det satt opp et flyskur med et lite verksted og et oppholdsrom.

I september 1912 ble gårdens låve stilt til disposisjon for kaptein Einar Sem-Jacobsen og hans kollegaer, og gjort om til hangar. Imidlertid var låven så smal at bare forparten fikk plass. Halen stakk utenfor og måtte dekkes til med en presenning. Sem-Jacobsen var en handlingens mann, og allerede 9. september undertegnet han en kontrakt med Strømmen trævarefabrik om bygging av ny hangar. 14 dager etterpå var bygget på plass.

Nå skal det i rettferdighetens navn sies at Kjeller gård var eiet av utenriksminister Ihlen, så man kan vel tenke seg hvilken “saksbehandling” som her ble utført mellom departementene. Jeg skulle likt å vite hvordan Stortinget hadde reagert om vi hadde fulgt den slags prosedyrer ved etablering av en militær flystasjon i dag.

Men det er ingen tvil om at man ved ubyråkratiske metoder fikk igjennom raske beslutninger. Allerede 25. september var det første flyet på plass på Kjeller. Det var montert på Storhove i Heradsbygd en måned i forveien, og ble flydd inn til Kjeller. Det andre flyet kom nedpakket i kasser med toget fra Frankrike til Lillestrøm. Fra stasjonen ble kassene fraktet med hest inn til Kjeller 14. september og montert der. Avisen Akershus var faktisk på plass 20. september for å prate med vår første flymekaniker. Og mekaniker Johannes Nielsen var ikke snauere enn at han trodde flyet kunne være klart for flyging neste dag. Og det ble det!

Høsten året etter var Roald Amundsen på foredragsturné i USA, og fikk øynene opp for flyging etter en flytur i San Francisco. Han ble faktisk så begeistret at han ønsket å fly selv. Kaptein Sem-Jacobsen på Kjeller ble dermed hans lærer. Først fløy de i et par dager med Amundsen i baksetet, og deretter byttet de plass.

11. juni var de kommet frem til avsluttende prøve. Da Sem-Jacobsen skulle vise sin elev hvordan prøven skulle utføres, endte det ikke bedre enn at de styrtet med et brak fra 20-30 meters høyde, på grunn av en styreledning som viklet seg inn i propellen. De lot seg ikke vippe av pinnen så lett, så med noen blåmerker her og der, lånte de et nytt fly slik at Amundsen fikk utført testen. Den ble utført med glans, og Roald Amundsen kunne dermed smykke seg med sivilt internasjonalt flyvecertifikat no. 1. Rulleført som menig i Hærens flyvåpen ble han også.

Så det er altså nok at utrolige, morsomme og spennende historier å velge fra gjennom Kjellers lange historie. Som informasjonsmann på Kjeller kommer jeg til å bruke tid på å finne frem gode anekdoter vi kan bruke i tiden frem til 2012, og mange vil jeg også dele med leserne av denne bloggen.

Så følg med!

Dagen i dag brukte jeg på Rygge militære flystasjon. Siden jeg for tiden er informasjonsansvarlig for Produksjonsavdelingen i Forsvarets logistikkorganisasjon, hender det fra tid til annen at jeg besøker én av våre åtte produksjonsbaser rundt om i landet. Flystasjonen på Rygge er eksempelvis underlagt Base Viken.

Produksjonsavdelingen, og dermed basene, er i ferd med å legges ned i sin nåværende form. Materiellet og personene overføres dermed fra logistikkorganisasjonen og til andre avdelinger i Forsvaret. I dag ble det arrangert en seremoni for de ansatte på Rygge, Horten og Mågerø, som skal jobbe videre i Luftforsvaret og i Hæren.

Oberst Lars Aamodt er sjef 137 Luftving, oberstløytnant Tonje Skinnarland er sjef 130 Luftving, og oberstløytnant Hans Petter Levernæs er påtroppende sjef for Forsyningsenhet Østlandet. Dette blir de nye sjefene for personellet som inntil nå har jobbet i Base Viken. Alle ønsket de ansatte velkommen, og understreket at selv om omstillingen inntil nå har dreiet seg mest om tall og firkanter, handler det i bunn og grunn om mennesker.

Men én medarbeider blir ikke med videre. 64 år gamle Bjørn Christensen har gjort opp regnskap og funnet at 38 år i Forsvaret får være nok. Han startet som fagarbeider ved ammunisjonstjenesten i Horten i 1972 og har jobbet der siden. I 1983 ble han verksmester og i 2005 overtok han som leder for hele avdelingen. Neste fredag går han av på AFP og leverer utklareringsskjemaet på en arbeidsplass hvor han har tilbragt rundt 14200 dager.

På begynnelsen av 1970-tallet var Christensen nygift og var på jakt etter en jobb. Faren hans jobbet på den tiden med vedlikehold av Sjøforsvarets torpedoer i Horten, og hvisket sjefen sin noen ord i øret. Ikke lenge etter var sønnen i arbeid, og har i dag jobbet i nesten 40 år med destruering av utfaset ammunisjon av alle slag.

Det er alltid hyggelig å skrive slike saker. Å snakke med mennesker som har brukt et helt arbeidsliv ved samme sted er en unik opplevelse. De har alltid gode historier, de har fått et tett og nært forhold til både Forsvaret og kollegaer, og de vet bedre enn de fleste hva fellesskapet og korpsånden har å si.

Jeg håper at de som leser slike saker også gjør seg de samme refleksjoner. Skal vi beholde viktig kompetanse i denne etaten, er det viktig at hverdagen ved siden av omstilling og effektivisering også handler om kulturen og miljøet.

For man blir vel ikke på samme sted i nærmere 40 år om man ikke trives og er motivert?

Som jeg har skrevet i et par artikler tidligere, er Forsvarets logistikkorganisasjon inne i en omstilling. Det treffer også oss som jobber ved Forsvarets avdelinger på Kjeller utenfor Lillestrøm.

Siden mange avdelinger blir nedlagt og nye oppstår, er det naturlig at vi ser litt nærmere på kontorfordelingen ved basen. I fjor høst satte plasskommandanten ned en partssammensatt arbeidsgruppe som skulle levere forslag til hvilke avdelinger som skal bruke hvilke bygninger, og i mars kom de altså frem til en anbefaling.

I neste uke skal man møtes for å ta en endelig avgjørelse i spørsmålet, og det er ikke til å unngå at vi vil få mange samtaler rundt lunsjbordene i denne prosessen. Derfor har jeg i samarbeid med plasskommandanten laget en artikkel hvor vi beskriver prosessen så langt, samtidig som vi forteller hva som gjøres videre. Nettopp for å unngå at det oppstår misforståelser og unødig bekymring hos den enkelte ansatte.

I mangel av informasjon vil enhver dikte opp sin egen virkelighet, og da kan det jo tenkes at ledelsen får mer arbeid med å bedrive brannslukking enn innsatsen ved proaktiv internkommunikasjon medfører. I artikkelen har jeg derfor fått med noen momenter hvor vi beskriver enkelte ting som vi ikke kan gi svar på riktig ennå, men som vi vil informere om etter hvert.

Gjennom et slikt tiltak håper jeg vi unngår en situasjon hvor det mumles om dårlig koordinering og fraværende ledelse. Det er nemlig slik at tankene tenkes, og nettopp dette synes jeg det er viktig å si noe om til de øvrige ansatte. Vi må ikke til enhver tid vente med informasjon til avgjørelsen er tatt.

Omstillingen i logistikkorganisasjonen medfører at mange bytter avdelinger, stillinger og kontorer innenfor leirområdet på Kjeller. Dette er normalt en ypperlig anledning til å rydde i gamle papirer og annet rot.

Sammen med omstillingsoffiseren vår, har jeg derfor laget en artikkel om litt av gjøremålene hver enkelt ansatt må tenke på i forbindelse med ryddingen. For eksempel er det viktig å få saksdokumenter skannet og registrert i det elektroniske arkivet, man må avslutte eller overføre sine elektroniske saker, man må passe på å ta vare på filer og e-post i tilfelle man mister datatilganger – og ikke minst må man samle all informasjon og dokumentasjon som er relevant for den som overtar stillingen.

Moralen er at det ikke bare er yocca-palmen og kaffekoppen man må huske å ta med seg til sitt nye kontor.

I løpet av morgendagen håper jeg å kunne følge opp med informasjon om kontorplasseringer og bruk av bygningene, slik at de ansatte slipper å lure på dette i dagevis. På et eller annet tidspunkt skal dette drøftes mellom plasskommandanten, avdelingssjefene og arbeidstakerorganisasjonene – og jeg vil skrive noe om selve prosessen frem til konklusjonen. Det er nemlig før og under selve prosessen de ansatte har spørsmål, og ikke når selve svaret en gang kommer.

Frem til nå har jeg tilhørt Avdeling for produksjon, men har hele tiden hatt kontor på Kjeller. Denne avdelingen er desidert størst i hele logistikkorganisasjonen, og har hatt ansvaret for blant annet store deler av verkstedvirksomheten i Forsvaret. Nå legges avdelingen ned, siden verkstedene overtas av forsvarsgrenene og forsyningsvirksomheten overtas av den nye Divisjon for forsyning.

Frem til nå har jeg vært informasjonsmedarbeider med ansvar for informasjon i Avdeling for produksjon. Men samtidig har jeg støttet Kjellers plasskommandant med hans informasjonsoppgaver relatert til virksomheten på basen. Videre har jeg hjulpet logistikkorganisasjonens stab med informasjonsoppgaver for de øvrige avdelingene.

I utgangspunktet har det vært en interessant øvelse å drive informasjonsarbeidet på denne måten, men man får gjort så uendelig lite når man er alene om faget i en avdeling på mange tusen ansatte og som er spredt utover store deler av landet. Dessuten har hele organisasjonen vært i kontinuerlig omstilling, så de personene jeg har hatt å støtte meg til, har selvsagt vært mer opptatt av omstillingsarbeidet enn av informasjonsvirksomheten.

I tillegg tok Forsvarsstaben i Oslo hånd om arbeidet med å informere om omstillingen, slik at det ble uklart hva jeg egentlig kunne bidra med i egen avdeling. Uklarheter om min egen fremtid medførte selvsagt også til at min egen arbeidskapasitet ble noe redusert.

Men nå begynner jeg å se lyset. Om knappe to uker videreføres min stilling i Divisjon for luftkapasiteter, og hvis jeg har forstått det riktig, skal jeg ha ansvaret for informasjonsvirksomheten på Kjeller på plasskommandantens vegne.

Forsvarets virksomhet på Kjeller omfatter nærmere 900 ansatte, hvis vi ser bort ifra Forsvarets forskningsinstitutt. Brorparten av disse tilhører logistikkorganisasjonen, og den klart største avdelingen er Luftforsvarets hovedverksted. Dette verkstedet har utført vedlikehold på Forsvarets kampfly siden tidenes morgen, og det blir spennende å se om vi også får ansvaret for hovedvedlikeholdet på det nye kampflyet.

Her har det vært virksomhet siden 1912, og det sies at Kjeller er verdens nest eldste flyplass som fortsatt er i drift. Det skal visstnok være en eldre flyplass i Australia eller New Zealand som foreløpig har rekorden. Om dette er korrekt, vet jeg ikke med sikkerhet, men det er i alle fall klart at Kjeller er Norges eldste operative flyplass.

Som sagt gleder jeg meg til den nye organisasjonen er på plass og jeg kan konsentrere meg utelukkende om Kjeller. Siden vi er såpass mange ansatte fordelt på flere avdelinger og bygninger over hele basen, har vi våre kommunikasjonsmessige utfordringer. Det skal bli interessant å finne gode løsninger på disse, og kanskje være en slags «kulturarbeider» her på basen.

De fleste av oss som er over gjennomsnittlig opptatt av språk, grammatikk og syntaks har kjent på følelsen når skrivefeilene har vært påtakelige i nettavisene: Dette kunne jeg gjort bedre selv!

Nå åpner VG for at leserne selv kan gi direkte tilbakemelding til journalisten når skrivefeilene står ut av artiklene som såre tommeltotter. Mens vi tidligere har hatt mulighet til å skrive harmdirrende e-poster, plage sentralbord-damene eller forfatte ironiske tekster i artiklenes kommentarfelter, har VG nå laget en “Rapporter skrivefeil”-knapp du installerer i nettleseren din. Markér skrivefeilen, klikk på skrivefeil-knappen og skriv inn korrekt ord eller setningskonstruksjon – og vips er du i ferd med å redde journalisten fra pinlige kommentarer fra omverdenen.

VG kom med nyheten på sin egen blogg og redaktør René Svendsen har ikke ligget på latsiden på Twitter for å markedsføre fenomenet.

Jeg synes dette er et ypperlig eksempel på hvordan man kan benytte sosiale medier for å skape relasjoner til eget produkt.

Men ordningen har også fått noe kritikk for at korrekturleserne ikke får betalt for jobben. Hva mener du?

Med en slik satsing viser NSB nye takter. Det er en kjent sak blant kommunikasjonsrådgivere at aktører må være på de arenaer hvor de blir snakket om. Og det er ingen tvil om at folk snakker om NSB. Det skjer både på pauserommet, ved kjøkkenbordet, i leserbrevspaltene og på Internett.

Det NSB nå gjør, er at de leder mye av pendlernes uttrykte frustrasjon inn i en kanal bedriften selv kan kontrollere. Det kan vise seg å være svært fornuftig. De kan vente seg mye kjeft, men til syvende og sist vil det være bedre å la denne kjeften komme til uttrykk i en kanal bedriften lettere kan overvåke – og ikke minst vil de ha en fordel ved at de kan komme i dialog med kundene.

Om NSB nå passer på å bruke ressurser på dette diskusjonsforumet, skal vi ikke se bort ifra at det var et smart trekk.

Eller hva mener du? Er dette smart eller lite gjennomtenkt av NSB? Har andre norske bedrifter satset på noe tilsvarende?

Professor i medie- og kommunikasjonsvitenskap Catrin Johansson fra Mittuniversitetet i Sundsvall snakket med tyngde og innlevelse om det hittil neglisjerte aspektet ved kommunikasjonsbransjen. I salen satt nærmere 400 kommunikasjonsrådgivere som tente lys.

I en verden i stadige og hyppigere omskiftninger påvirkes både privat og offentlig sektor. Det er få som ikke blir berørt. Informasjon og kommunikasjon er ofte en suksessfaktor både for prosessen og resultatet av endringen i organisasjonen. Fallgruvene er mange og dype.

I sitt foredrag loset professor Johansson oss igjennom fagets utvikling fra 1960-tallet og frem til i dag. Fra informasjonsprodusenten til kommunikasjonsstrategen. Hun ga oss et innblikk i forskjellige typer kommunikatører. Hun snakket om erfaringer fra forskjellige typer informasjonsavdelinger. Og hun fortalte om de forskjellige rollene man kan velge å bekle.

Blant poengene hennes var at medarbeiderens viktigste informasjonskilde er hans nærmeste overordnede. Klar tale fra sjefen. I neste rekke kommer tekstene på intranettet og bevingede ord i nyhetsbrevet. Det fordrer at sjefen vet hva målet er. Og at han evner å kommunisere det med troverdighet, overbevisning og balanse.

Funnene er mange i de få undersøkelsene som foreligger. Og selv om vi ikke har mye komparativ teori å klamre oss til, får vi enn så lenge bruke det lille vi har.

Går vi til hjemlige forhold burde eksemplene florere, men foreløpig er det altså bare enkeltbedrifter som er satt under lupen. Kommunikasjonssjef Eva T. Lokken i IBM har i så måte gjort et dyktig stykke arbeid. Hun har sett på prosessene i Posten, Telenor, Yara og Flytoget. De har alle vært store endringsprosesser og har alle hatt ulike forutsetninger for å lykkes. Men likhetspunktene har vært påtakelige.

Erfaringene hun delte med oss, var i så måte uvurderlige og vil komme godt til nytte både i pågående prosesser og endringer som er i kjømda.

Temaet for årets arrangement kunne knapt passet bedre. Ve den organisasjon som ikke benyttet sjansen til å sende sine kommunikasjonsrådgivere på dette seminaret.

Penzu.com er en tjeneste som gir deg tilgang til en internettbasert dagbok, og ble lansert for knappe to år siden. Siden den gang har tjenesten fått flere tusen brukere.

Men er ikke dagbok på internett det samme som blogg?

Ja, men ikke helt. Du kan selvsagt velge å dele dine Penzu-tanker med andre på internett. Imidlertid vil alle innleggene dine i utgangspunktet være sperret for andre enn deg selv. Du kan også sette passord på hvert enkelt innlegg. Og sågar kryptere det hele.

På denne måten har du en dagbok du aldri vil miste, og som du vil ha tilgang til når som helst, så lenge du har nett-tilgang. Bilder kan du også legge inn i dagbok-sidene dine.

Ikke alle tanker og notater egner seg i en offentlig åpen blogg. Derfor er det åpenbart behov for løsninger på Internett for oss som ikke har tålmodighet til å bære rundt på en bok.

Løsningen er temmelig enkel i formen, men hvor avansert skal man egentlig gjøre en dagbok? Jeg velger å gi Penzu en sjanse.

Har du erfaringer med Penzu eller tilsvarende tjenester?