“Kast alle papirene,” sang deLillos – og visst er det befriende! I samme slengen ryker ni lightere, tretten nettverkskabler, én kilo strømadaptere og et par tøfler.
Jeg vil nødig fremstå som noen overdreven “Simple living”-disippel, men jeg innser at det er noe i påstanden om at ting har en egen energi. Ikke nødvendigvis på den måten at de har en energi i seg selv, men de har kraft nok til å suge energi ut av meg.
Jeg tror mange har det på samme måten. Kanskje har du kjent litt på det samme selv. Du sender et mistrøstig blikk bort på det som opprinnelig skulle være et roteskrin, men som har utviklet seg til å bli en rotekasse eller en roteskuff, eller kanskje en rotekommode og et roterom. Før du vet ordet av det, har du et helt rotehus.
En leilighet eller et hus er som en svamp. Det suger til seg alt mulig av nyttige og unyttige ting gjennom årenes løp. Og stadig finner du “lure steder” å legge tingene dine. Spesielt er det slik med kulepenner, lightere, knapper, frimerker, strømledninger, stiftemaskiner og pappkrus.
Roteskrinet som ble til roteskuffen som ble til roteskapet fylles opp og du finner nye lure steder i huset. Og så kommer dagene hvor du ikke har oversikt over hvor alt er eller hva du egentlig har. Du vet du har alt, men finner ingen ting.
Du blir oppgitt, systemet bryter sammen, og alt blir rot. Ikke bare i form av ting, men det roter seg til i hodet ditt også. Jeg er en mann som liker å ha orden og system. For mye uorden plager meg. Derfor har jeg tatt tak i det.
Og du verden hvor mye man finner i en leilighet når man først går inn for å tømme alle hyller, skuffer, skap og esker. Selv om alle elektroniske dingser i leiligheten er koblet til strøm via hver sin strømledning, finner jeg fort et tyvetalls ekstra strømledninger. Og et sted mellom tyve og tredve ekstra USB-kabler har også funnet sin vei til spesialavfallet. For ikke å snakke om alle småting som knapper, reservenøkler til den forrige leiligheten, nøklene til en sykkel jeg hadde for fire sykler siden, kosttilskudd fra det året jeg skulle starte et nytt og bedre liv (lenge siden) og en halv kilo kulepenner.
Flere titalls kilo politiske saksdokumenter, protokoller, utredninger og rapporter – som uansett ligger tilgjengelig på nettet. Avisutklipp, notatbøker, gamle forsikringspapirer, bruksanvisninger til det meste av det som i dag står på Teknisk museum, femten kaffekopper (jeg beholdt Høyre-koppen, men ofret Riksmålsforbundet-koppen) og flere søppelsekker med klær.
Alle viktige papirer er nå sortert i et stålskap med hengemapper eller er skannet inn og lastet opp på nettstedet Dropbox. Alle små, gule lapper eller e-poster med brukernavn og passord er kastet og slettet, og opplysningene er overført til et digitalt system jeg alltid har tilgjengelig på mobiltelefonen og på PC-en.
Tidsskrifter og aviser er gjennomgått og kastet, etter at artikler for senere referanser er klippet ut og satt i system.
Mye er altså gjort, men fortsatt gjenstår en god del. Jeg begynner likevel å se lyset, og forundrer meg over at alt dette rotet er blitt med i det ene flyttelasset etter det andre mens vi har endret adresser.
Jeg er i ferd med å gjenvinne kontrollen over tingene – og det føles godt.
Vote: