Politikerens matvaner

- Kors Eder! Det står en politiker nede på hjørnet her og forteller at han har spist lammestek og nå skal han i komitémøte. Spedalsk! Lås inn Eders Quinder og Børn!

Ja, er det blitt slik at det økende kravet til “budskap” skremmer politikere fra å delta aktivt på Twitter og andre sosiale nettmedier? Eller ser vi en trend som går i den retningen?

Etter at Twitter-bølgen startet for alvor på vårparten i år, har mange topp-politikere tatt sine første vaklende skritt ut i den skumle sosiale nettverdenen. Og straks var mange kritikere på banen med sine “fasiter” for politikeres “do’s and dont’s” på Twitter.

I spaltene ble det harselert og ironisert over navngitte politikere som ga til beste en og annen stemningsrapport fra sine private sfærer. Og ekspertene lot krigshornene hjalle: Her var intet budskap!

Til det er å si at jeg ikke klarer å mobilisere den helst store harme når en kjent politiker bruker sine tilmålte tegn til å ytre noe om ferieplaner, musikkpreferanser eller møteaktiviteter. Det skulle egentlig tatt seg dårlig ut om de konsekvent brukte Twitter til å proklamere budskap som “Lavere skatter!”, “Kulturskole til alle!”, “Færre bomstasjoner!” eller “Ta hele landet i bruk!”.

At de mellom kampropene forteller noe om hvordan de er som mennesker, synes jeg bare er med på å gi meg bedre innsikt i hvilke mennesker de er. Om det er fanebærende roboter vi ønsker i landets ledelse, burde vi heller stemt på de politiske rådgiverne.

Et sted i min underbevissthet har det faktisk betydning for mitt syn på politikerne om de har et liv utenfor politikken. Selvsagt har ikke alle lammestek-meldingene like stor relevans hver for seg, men hodet mitt er utmerket i stand til å sette den slags ytringer inn i en større sammenheng som gir meg et bilde på hvem politikeren er som menneske.

Sosialistisk Venstrepartis Bård Vegar Solhjell, Venstres Trine Skei Grande og Høyres Erna Solberg har forstått Twitter som kommunikasjonsplattform. Disse representantene har gitt av seg selv, og selvsagt fått kritikerne på nakken for det. Men den kritikken tror jeg vil stilne. Jeg vil nødig se at flere følger trenden til Jens Stoltenberg, som kun sender ut små pressemeldinger og overhodet ikke deltar i noen form for dialog.

Og en annen ting:

I følge oversikten jeg har jobbet en stund med, og som jeg reviderte etter valget, viser det seg at én Twitter-bruker falt ut av Stortinget etter valget, mens 25 nye ble valgt inn. Men som pressen ganske riktig påpeker, har et fåtall politikere som under stortingsvalget var aktive på Twitter fulgt opp i særlig grad etter valgdagen.

Kanskje kan de skylde på forhold som at de etter valget hadde behov for en pause eller at de heller brukte tiden til å omstille seg til den nye situasjonen. Men det kan også vendes andre veien: En ny situasjon for en politiker vil jo være grunnlag for at vedkommende har tanker som gjerne kunne deles med oss andre.

Jeg, og mange med meg, håper på bedring.