Under overskriften “Politiske nettstjerner” har Romerikes Blad i dag en artikkel om lokalpolitikere som er aktive på A-pressens eget debattforum Origo.no. Blant andre har jeg selv havnet i det gode selskap avisen velger å trekke frem. Nettavisen har kjørt saken under tittelen “Politikkens nettvinnere“.
Avisen har basert teksten på et intervju statsråd Helga Pedersen har gjort med Avisenes Nyhetsbyrå, hvor hun helt korrekt påpeker at politikeres tilstedeværelse på nettet ikke går på bekostning av tradisjonelle valgkampmetoder som å møte velgerne på torget.
Mange politikere i Norge har i det siste forsøkt å “ta en Obama” ved å profilere seg på internett, enten gjennom Facebook, Twitter, identi.ca, YouTube, Flickr, BrightKite, Friendfeed eller gjennom blogging og deltakelse i nettsamfunn som Origo.
Ut fra hvordan politikerne opptrer i disse kanalene, er det enkelt å se at de har vidt forskjellige agendaer. Her finner vi politikeren som er ute etter å debattere med andre politikere, vi finner politikeren som utelukkende pumper ut sitt politiske manifest, vi finner politikeren som kun er til stede for å “se hva som skjer”, og vi har politikeren som forsøker å komme i dialog med innbyggerne.
De første tegn til en viss grad av politisk aktivitet i sosiale nettmedier, så jeg under kommunevalgkampen i 2007. Dessverre falt interessen ganske fort etter valgdagen. Mange av den tidens nettstjerner viste seg å være kortlivede stjerneskudd. I løpet av 2008 ble det imidlertid opprettet en god del politiske blogger, samtidig som mange politikere fant det formålstjenlig å utforske Facebook som en politisk arena.
Med den store Twitter-bølgen i 2009 ser det ut til at mange politikere er kommet på internett for å bli, men jeg vil stadig spå at mange vil falle fra etter valgdagen også denne gang. Til tross for at det nettopp er i periodene mellom valg posisjonen skal vise til sine resultater i politikken, og det er nettopp mellom valg opposisjonen skal stille spørsmål og synliggjøre forskjellene.
Med Twitter og en rekke andre sosiale nettmedier ser vi en dreining fra begrepet “dagsorden” til “minuttorden”. Da holder det ikke å støtte seg til tradisjonelle metoder som leserbrev, interpellasjoner og planlagte aksjoner. På samme måte som vi i dag snakker om Web 2.0 og PR 2.0, kan det tenkes at vi er inne i et paradigmeskifte for politikken. Se bare på hva internettaksjoner har hatt å si for store hendelser i utlandet, og se bare på hvordan internettaksjoner spiller en rolle i utviklingen i Iran.
Gjennom internett er ikke bare politikken enklere tilgjengelig for en stor del av befolkningen, men de aller fleste har nå muligheter til å gå i direkte dialog med politikerne. Dette utgjør både en mulighet og en utfordring for politikerne. Det har nemlig forekommet at bystyremøter er blitt sendt i sanntid over nettet med tilhørende kommentarfelt, hvor seerne har hatt mulighet til å ha dialog direkte med representantene. Vi kan jo spekulere i hva dette kan bety for demokratiutviklingen og befolkningens politiske interesse. Kan vi her snakke om Politikk 2.0?
Stortingsvalget 2009 kommer ikke til å bli avgjort på internett. Men all aktivitet som er med på å engasjere velgerne, vil være avgjørende. Internett er altså ikke noe mål i seg selv, men kan vise seg å være et svært virkningsfullt middel i kampen om oppmerksomhet. Jeg vil påstå at det er det partiet som klarer å engasjere velgerne gjennom dialog, som kommer lengst i kampen om stemmene på nettet.
Nok et bra innlegg!.
Enig i at de som klarer å engasjere velgerne gjennom dialog kommer lengst. Har forsøkt meg på twitter en kort periode nå, og jo det er morsomt å twitre med andre, men jeg er veldig usikker på hvor mange av mine velgere jeg egentlig oppnår kontakt med på twitter. Mulig at dette er noe som må bygges opp over lengre tid, og sånn sett er jeg alt for sent ute til å skape dialog for det kommende valget.
Håper du tar feil når du sier at mange faller fra etter valget, men jeg frykter du har rett.
Godt innlegg og gode observasjoner.
Likte setningen: “Med Twitter og en rekke andre sosiale nettmedier ser vi en dreining fra begrepet “dagsorden” til “minuttorden”.”
For politikere vil dette måtte innebære et enda viktigere fokus på de lange linjer – og ikke bli styrt av “øyeblikkets tyrani”.
Dette kan føre til en oppblomstring av “tiltakspolitikere”, men det er ikke det vi ønsker! Klare linjer og forutberegnlighet er fortsatt gode verdier å holde fast til. Spennende å se hvordan det går.
Igjen en god analyse. Vi så det i 2007 og vil nok se det i år også, at mange politikere hiver seg ut på nettet i mer eller mindre desperate forsøk på å skaffe seg stemmer. Fire nanosekunder etter at valglokalene stenger så forsvinner de fra nettet til neste valgkamp.