Den reflekterte politiker

Hadde jeg blitt en bedre politiker om jeg hadde svaret på alt? Ja. Og nei. Hvorfor er det slik?

“Cogito ergo sum”. Uttrykket er tillagt filosofen Descartes og kan oversettes til “jeg tenker, altså er jeg”. I verket “Refleksjoner” skriver han imidlertid at uttrykket “er nødvendigvis sant når det blir fremsatt av meg eller unnfanget i min bevissthet”. Jeg skal ikke bli for blytung for mine lesere her, men kun påpeke at Descartes gjennom erkjennelsen av egen bevissthet var bevis godt nok for hans egen eksistens.

Årsaken til at Descartes brydde hodet sitt med dette, var hans brennende ønske om å finne noe han kunne være helt sikker på. Dermed kunne han ha et utgangspunkt å basere viten på. Alt som det logisk sett gikk an å betvile, ville han betvile. Men siden han var i stand til å tvile, måtte han altså først eksistere. Dermed kunne han slå fast at han eksisterte så lenge han kunne tenke.

En tanke verdt

Nå må ikke leseren tro at jeg bruker mye tid på å lese tilårskomne filosofer til hverdags, men jeg har fortsatt min Examen Philosophicum friskt i minne. Og da jeg kom til å tenke på Descartes problemstilling i ettermiddag, fikk jeg det samtidig for meg at jeg på bakgrunn av hans tankerekke kunne strekke strikken litt. Er en tenkende politiker en god politiker? Eller for å si det på en annen måte: Er det rom for den reflekterte politiker i den norske samtiden?

Litt av ideen fikk jeg i går kveld, da jeg så komiker Jon Schau opptre i Oslo. Han opptrådte med en morsom, men svært tankevekkende tekst som handlet om hvor stor forskjell det er på å høre en politiker si noe fornuftig i hele setninger i en tale, og deretter forsøke å følge en politisk debatt på fjernsyn – med all dens avbrytelser og fornektelser.

Schau raljerte over et tema som ganske sikkert har slått oss alle. For hvor mange av oss kan med hånden på hjertet innrømme at en politisk fjernsynsdebatt i dag fører en sak videre og gir oss et godt grunnlag for egne meninger, forutsatt at vi ikke allerede har tatt standpunkt i saken? Svært få debatter handler om stort annet enn at debattantene er uenige om hva som skal diskuteres (“men det er jo ikke det saken handler om”), at de ikke er enige om historikken (“nei, det har jeg aldri sagt”), eller at de er uenige om forutsetningene (“det er der du tar feil”).

Frykten for å bli slaktet

Videre har samfunnet blitt mer opptatt av hva som er gjort feil enn hva som er gjort riktig. Dermed har det vokst frem en holdning om at man ikke må ta feil, for ellers havner man på fjernsyn. Eller i avisen. Og blir “slaktet”. Ved hjelp av nyhetssøket til Sesam.no finner jeg at begrepet “slakter/slaktes/slaktet” ble brukt 4127 ganger av norske nettaviser i 2008.

Hva gjør dette med en politiker? Jo, han tør til slutt ikke å ta noen sjanser. Han vil hele tiden opptre på den trygge siden. Han blir glatt og blankpolert. Og han vil for himmelens skyld ikke tenke høyt lenger.

Dermed vil han pugge partiprogrammet og holde seg til de formuleringene som der er grundig fundamentert og finpusset gjennom flere omganger i partiapparatet. Han vil videre snakke og agere som en maskin. Å innrømme sine motdebattanter noe som helst vil være utenkelig, siden faren da er overhengende for at han blir sitert i retning av at han går mot sitt eget partis politikk.

Og så sitter vi igjen med et kobbel velformulerende slips som gjennom avbrytelser og fornektelser kappes om å være tydeligst på femten sekunder.

Jeg tror du vil finne det åpenbart at en politisk debatt ikke er tjent med slike forhold.

Jeg for ung til å ha noen forutsetninger for å si at det var bedre før fjernsynsdebattene. Kanskje hadde man litt større rom både på fjernsyn og i avisene tidligere. Det kan virke slik. Men sikker er jeg ikke. Det eneste jeg er sikker på, er at man står i fare for å bli “slaktet” om man tenker for mye i politikken i dag.

Tydelig på utydeligheter

Innledningsvis skriver jeg at jeg likevel tror at man blir en bedre politiker av å ikke umiddelbart ha svaret på alt. Flere ganger har jeg opplevd å bli tiltalt av velgere som ønsker svar på alt mellom himmel og jord. Som regel skjer dette i forbindelse med valgkampene, og det er forståelig. Men det jeg ikke finner særlig foreståelig, er at mange ser det som en selvfølge at en politiker skal kunne svare på alle disse spørsmålene.

“Hva mener du om landbaserte vindmøller?” “Hvordan skal vi få en bedre narkotikapolitikk?” “Hva skal vi gjøre med rovdyrbestanden?” “Kan du love fortsatt drift av fødestuen i Avvika?” “Hva synes du om hotellplanene i Armod kommune?”

Den forsiktige og velformulerende politikeren kan alltid svare på slikt uten å gi et skikkelig svar. Han sier noe rundt og generelt og gir dermed det vi oppfatter som et “politikersvar”.

Den reflekterte politiker tar spørsmålet som en utfordring og forsøker å sette seg inn i situasjonen. Han går i dialog med den som stiller spørsmålet og de som er berørt av problemet. Han viser at politikk er en prosess som må baseres på kunnskap. Han tenker.