En gang imellom begynner jeg å blogge på tom mage. Kombinert med et politisk tema, kan det bli temmelig ugreit og artikkelen blir liggende som kladd til jeg har spist. Svært ofte ser jeg folk som har blogget på tomt hode. Kombinert med et overfladisk tema, kan det bli temmelig pinlig.
For meg er ytringsfriheten hellig. Jeg er som de fleste andre i landet villig til å dø for at hvem som helst her i Norge skal få si akkurat hva de mener, så lenge de ikke oppfordrer til ulovlige handlinger eller bedriver rasisme. Men selv om vi har ytringsfrihet i Norge, betyr ikke det at man har ytringsplikt.
Utenpå-bloggerne
Internettet er fullt av blogger om klær, sminke, forbruk, trender og fester. Bloggene skrives av mennesker mellom 15 og 25 år. Er disse ytringene med på å føre verden videre? Neppe, men de må gjerne fortsette om de finner et snev av lykke i det.
De fleste av disse trend- og festbloggerne har profilbilder belemret med trutmunn, blondt hår, solbrun hud og et utpreget fokus på egne attributter. Jeg skal ikke oute noen i utrengsmål, men det ville overraske meg om du ikke finner noen i Nettavisens artikkel “De 100 største bloggene“.
Det som kjennetegner disse bloggene er at de er mer opptatt av det som er utenpå oss enn det som er inni.
Inni-bloggerne
I dagens utgave av VG Helg bet jeg meg merke i artikkelen om norske bloggere.
45 år gamle Synnøve Garberg har kreft. Det blogger hun om. Hun skriver om hvordan det er å leve med en uhelbredelig kreftsykdom og om at hun vet at hun snart skal dø.
31 år gamle Catherine Tennås har angst og depresjon. Det blogger hun om. Hun skriver om de ulike terapiformene hun er igjennom og hendelser hun opplever. Og ikke minst om hvordan hun selv opplever hendelsene.
Dette er eksempler på mennesker som skriver om sine tanker, følelser, opplevelser og ideer. Jeg snakker for meg selv, men jeg tror mange er enige: Det er disse bloggene som er viktige. Det er disse bloggene som bør leses og refereres. I stedet velger Dagens Næringsliv i dag å bruke flere sider på å kritisere sosiale medier fordi kjendisene ytrer seg der. Kjendisene får evig nok oppmerksomhet fra før, om ikke en i utgangspunktet seriøs dagsavis skal bidra til promoteringen.
Ekte historier
Andre viktige blogger jeg vil trekke frem mens jeg har leserens oppmerksomhet, er “Den store mobbebloggen“. Bloggen vedlikeholdes av @vrangest, som jobber innen psykiatrien og har spesialisert seg på barn som pårørende av psykisk syke mennesker. Bloggen mottar stadig historier fra mennesker som enten har mobbet eller har opplevd mobbing.
Ved å lese slike historier, settes en prosess i gang inni hodet til de fleste av oss. Denne prosessen gir oss ny kunnskap, setter igang nye tanker og utvikler forhåpentlig endrede holdninger. Derfor mener jeg at slike blogger er viktige.
Bullshit
Ikke bare gjennom blogger får man nye impulser som bringer livet videre i en litt bredere horisont. Twitter er en utmerket kilde til ny kunnskap, hvis man bare vet å følge de riktige kvitrerne. I formiddag fikk jeg av @virrvarr tips om boken “On Bullshit” av Harry G. Frankfurt.
Jeg har selvsagt ikke rukket å lese den ennå, men tittelen sier meg mye om hva boken handler om. Og ved å kikke på noen av sidene, ser jeg umiddelbart at dette er en bok som tar opp et viktig tema:
One of the most salient features of our culture is that there is so much bullshit. Everyone knows this. Each of us contributes his share. But we tend to take the situation for granted. Most people are rather confident of their ability to recognize bullshit and to avoid being taken in by it. So the phenomenon has not aroused much deliberate concern, nor attracted much sustained inquiry.
Da jeg begynte denne artikkelen hadde jeg bestilt en hamburger. Den ble stående på bordet foran meg ble kald. Jeg spiste den likevel. Så slipper jeg å publisere artikkelen på tom mage.
