I min tid i grunnskolen og i den videregående skole husker jeg det hersket forvirring i klasserommet da læreren delte ut de ferdig rettede stiloppgavene våre. Fikk man virkelig rød strek og anmerkning for feil hvis man skrev “syv” i stedet for “sju”? Det het da vitterlig “fram” og ikke “frem”? Og hva var det egentlig med ordet “kurv”?
Etter hvert viste det seg at mange av ordene på bokmål hadde alternative sideformer. Det var altså fritt frem å skrive “frem”, “syv” og “korg”. Det skapte forvirring, ikke bare blant elevene, men også blant lærerene som skulle rette oppgavene.
Jeg vil tro at det ikke er blitt lettere med årene, hverken for den ene eller den andre. Nye sideformer har vært med på å utvanne både bokmål og nynorsk i en årrekke, og vi har dermed fått et skriftspråk s0m er normert etter “smak og behag”.
Forskjellene mellom riksmålet og bokmålet kan illustreres gjennom setningen “skogbunnen ble dekket av dugg”. Denne setningen har på riksmål vært den samme siden 1917.
På bokmål har det derimot eksistert inntil 72 mulige former, ettersom skog også kunne hete skau, bunn kunne hete botn eller bonn, ble kunne hete blei, dekket kunne hete dekt og dekka, og dugg kunne hete dogg. Eksempelvis kunne det på bokmål hete “skaubotnen blei dekka av dogg”.
Javisst skal vi ha en viss utvikling i språket, men den utviklingen vi har sett i bokmål og nynorsk grenser mot det parodiske. Jeg er en konservativ sjel, og føler vi bør utvise forsiktighet når vi skal gjennomføre endringer, spesielt i skriftspråket.
Ett skriftspråk tror jeg ville lettet hverdagen både for elever og lærere. Derfor velger jeg riksmål.
