Jeg var nok ikke den eneste som ble forbløffet da det kom frem at den pensjonerte norsklæreren Einar Smørdal tidligere i måneden etablerte et politisk parti mot den obligatoriske sidemålsundervisningen i skolen.
69-åringen fra Sunnmøre lar det ikke være noen tvil om at det er nynorsk-faget han vil til livs. – Det må være valgfritt å lære et språk du ikke har bruk for, får han seg til å si til landets aviser.
Det er mulig Smørdal har alle mulige slags gode intensjoner med sitt korstog mot det obligatoriske sidemålet, men det spørs om han ikke går litt for langt når han sier at dette er et språk vi ikke har bruk for.
I skyttergravene
Etter hva jeg forstår, begynte språkstriden allerede ved innføring av sidemål i lærerutdanningen i 1902. I 1907 kom sidemålsundervisningen inn i gymnaset, og da begynte det å røre seg blant landets rikspolitikere – og da med mest motstand blant Høyre-folk. Argumentene for og mot sidemål har stort sett vært de samme hos både tilhengere og motstandere siden den gang.
I Magne Rognes artikkel “Sidemålet gjennom hundre år” (pdf), som ble publisert i tidssskriftet “Norsklæraren” i 2005, heter det at man allerede i de første diskusjonene argumenterte for sidemål ved å si at det styrket kulturen, og at motstanderne argumenterte med at sidemålet tok ressurser bort fra andre fag og at denslags ikke hadde noen nytteverdi i det praktiske liv.
En Høyre-sak
Først i 2004 kom vi et lite stykke videre i saken, da Høyres utdanningsminister Kristin Clemet la frem stortingsmeldingen “Kultur for læring”. I meldingen ville Clemet fjerne sidemålseksamen i grunnskolen og gjøre sidemålet om til trekkfag i den videregående skolen. Imidlertid fikk dette forsøket et skudd for baugen da Kristelig folkeparti og Venstre ønsket å moderere det hele ned til et kompromiss, og som fikk støtte fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet.
Likevel fikk Oslo bystyre under Clemets regime innvilget sin søknad om fritak for skriftlig sidemålsundervisning for elever i den videregående skole samme høst. En lignende søknad ble blankt avvist av Arbeiderpartiets Trond Giske i 2001.
Til stortingsvalget 2009 forsøker Høyre igjen å føre kampen videre, for i innstillingen til valgprogrammet heter det som alltid i avsnittet om videregående opplæring: “Innføre valgfri skriftlig sidemålsundervisning”.
Et spørsmål om følelser
Jeg kan være tilbøyelig til langt på vei å være enig med Smørdal og hans sak. Det gjelder imidlertid å trå varsomt i slike diskusjoner, slik at det ikke oppstår misforståelser og unødig polemikk. Det tjener nemlig ikke saken hverken på den ene eller andre måten.
En av de mest personlige områder i livet er vårt eget språk – enten det gjelder talespråket eller skriftspråket. Det handler nemlig om vår egen identitet. Derfor kan jeg forstå at en diskusjon om dette vekker mange følelser. Men en diskusjon med mange følelser involvert, byr også på mange myter og udokumenterte tall og fakta. Personlig vil jeg ikke legge så mye vekt på tall i denne diskusjonen. Slike størrelser forekommer meg uvedkommende i en diskusjon som handler om språk.
Jeg er av de som mener at sidemålet er viktig i undervisningen. Ikke bare for språkforståelsens skyld, men det er også viktig for allmenndannelsen. Svært mye innen norsk litteratur, poesi og annen kultur er båret frem på nynorsk. Jeg mener det er viktig å kjenne til disse verkene, og da behøves et visst fundament for forståelse.
Fortsatt viktig
Hva nynorsk i undervisningen angår, mener jeg at man kan moderere seg noe. Det kan godt tenkes at dagens vektlegging av både bokmål og nynorsk svekker elevens evne til å beherske ett av målførene godt nok etter endt skolegang. I dag er det slik at elevene får standpunktkarakter i sidemålet, samtidig som de må gjennomføre skriftlig eksamen – og det mener jeg vi med hell kan avvikle.
Muntlig undervisning i sidemål synes jeg imidlertid vi fortsatt skal ha, og da på linje med de andre temaer i norskundervisningen, som gammelnorsk, dialekter, tekstgenre, epoker og språkhistorie.
