I løpet av de siste tiårene har vi sett at mange av Forsvarets store avdelinger er splittet opp i mindre avdelinger, og jeg vil tro at dette har hatt betydning for miljøet og kulturen. I disse omstillingstider er det viktigere enn noen gang at vi ikke glemmer at vi alle er ansatt i Forsvaret. Derfor tror jeg informasjonsvirksomheten kan gjøre mye for korpsånden, hvis den utføres på en god måte.
Dagen i dag brukte jeg på Rygge militære flystasjon. Siden jeg for tiden er informasjonsansvarlig for Produksjonsavdelingen i Forsvarets logistikkorganisasjon, hender det fra tid til annen at jeg besøker én av våre åtte produksjonsbaser rundt om i landet. Flystasjonen på Rygge er eksempelvis underlagt Base Viken.
Produksjonsavdelingen, og dermed basene, er i ferd med å legges ned i sin nåværende form. Materiellet og personene overføres dermed fra logistikkorganisasjonen og til andre avdelinger i Forsvaret. I dag ble det arrangert en seremoni for de ansatte på Rygge, Horten og Mågerø, som skal jobbe videre i Luftforsvaret og i Hæren.
Oberst Lars Aamodt er sjef 137 Luftving, oberstløytnant Tonje Skinnarland er sjef 130 Luftving, og oberstløytnant Hans Petter Levernæs er påtroppende sjef for Forsyningsenhet Østlandet. Dette blir de nye sjefene for personellet som inntil nå har jobbet i Base Viken. Alle ønsket de ansatte velkommen, og understreket at selv om omstillingen inntil nå har dreiet seg mest om tall og firkanter, handler det i bunn og grunn om mennesker.
Men én medarbeider blir ikke med videre. 64 år gamle Bjørn Christensen har gjort opp regnskap og funnet at 38 år i Forsvaret får være nok. Han startet som fagarbeider ved ammunisjonstjenesten i Horten i 1972 og har jobbet der siden. I 1983 ble han verksmester og i 2005 overtok han som leder for hele avdelingen. Neste fredag går han av på AFP og leverer utklareringsskjemaet på en arbeidsplass hvor han har tilbragt rundt 14200 dager.
På begynnelsen av 1970-tallet var Christensen nygift og var på jakt etter en jobb. Faren hans jobbet på den tiden med vedlikehold av Sjøforsvarets torpedoer i Horten, og hvisket sjefen sin noen ord i øret. Ikke lenge etter var sønnen i arbeid, og har i dag jobbet i nesten 40 år med destruering av utfaset ammunisjon av alle slag.
Det er alltid hyggelig å skrive slike saker. Å snakke med mennesker som har brukt et helt arbeidsliv ved samme sted er en unik opplevelse. De har alltid gode historier, de har fått et tett og nært forhold til både Forsvaret og kollegaer, og de vet bedre enn de fleste hva fellesskapet og korpsånden har å si.
Jeg håper at de som leser slike saker også gjør seg de samme refleksjoner. Skal vi beholde viktig kompetanse i denne etaten, er det viktig at hverdagen ved siden av omstilling og effektivisering også handler om kulturen og miljøet.
For man blir vel ikke på samme sted i nærmere 40 år om man ikke trives og er motivert?
