Kvitrende politikere

I begynnelsen var ikke min karriere som politisk blogger så innlysende. Interessen for ord, språk, gramatikk og historieformidling har riktignok alltid fulgt meg, men skulle jeg kaste meg inn i en slik hype (som det heter på New Norsk), ville jeg forsikre meg om at jeg har noe å bidra med. Noe å fortelle. Uten at jeg tok mål av meg å gå Carl Bildt i næringen, selvsagt.

Som alle andre politikere har jeg mye på hjertet. Det er svært mye jeg skulle fortalt. Men i slike tilfeller må man stoppe litt opp og tenke seg godt om. Og hovedtanken bør være: Er det noen andre enn meg selv som vil finne disse tankene interessante? Er jeg i ferd med å havne i den fellen som mange ofte gjør, nemlig å sende ut mye enveis-informasjon uten å kommunisere?

Klippe og lime?

Jo, jeg må innrømme at det begynte slik. Det er svært enkelt å klippe fra et tidligere leserinnlegg man har laget, og publisere det som en bloggpost. Jeg har en del slike på samvittigheten. Men trening gjør mester. Jeg håper ikke noen av mine ytringer på denne bloggen tar form som pressemeldinger, for det er slett ikke meningen.

Nå er det strengt tatt ikke blogging jeg hadde tenkt å skrive om, men jeg tar det med som et eksempel på at også politikere er i ferd med å finne seg til rette med sosiale nettmedier. Man “forstår viktigheten av det”, uten at det står helt klart for oss om det er viktig i det hele tatt. Som Høyre-mann er jeg nemlig opptatt av målbarhet, og det er vanskelig å måle viktigheten av politiske ytringer i sosiale nettmedier som Facebook, Origo, NRK Torget, Nettby, YouTube, MySpace og VGBlogg.

Sesong-bloggerne

Mange politikere har nok derfor slengt seg på “for sikkerhets skyld”, og dessverre skjer dette ofte tett oppunder en valgkamp. Mange av disse bloggene har derfor også en lei tendens til å bli forsømt etter valgdagen. Og da kan det vel strengt tatt ikke kalles blogging?

Jeg er imidlertid ikke et sekund i tvil om at deltakelse gjennom sosiale nettmedier er viktig for den enkelte politiker, all den tid han har mulighet til å få direkte tilbakemeldinger på det han holder på med. Slik kommunikasjon er gull verd for en politiker, uansett om han får ros eller kjeft. Uten dialog med innbyggerne, er en politiker  lite verd.

Samtidig må vi har i tankene at en undersøkelse viser at nesten halvparten av amerikanerne aktivt tok internett i bruk under nominasjonsvalget 2007-2008 for å orientere seg om de politiske standpunkter. Jeg vil tro at tallet blir høyere her til lands under høstens valg.

Kort sagt

Det nye nå er Twitter. Vel, det er kanskje ikke helt nytt – men for meg var det en ukjent verden inntil i år. Jeg kunne ikke begripe hvilken nytte dette skulle ha for meg. Jeg fulgte derfor utviklingen med et halvt øye. Inntil jeg oppdaget at det faktisk kunne ha n0e for seg å skrive ørsmå pressemeldinger på under 140 tegn med dertil hørende link. Og attpåtil få umiddelbar reaksjon på det jeg skrev!

Samtidig må det sies at jeg har et noe begrenset nedslagsfelt for tvitring i dag. Jeg har etter fattig evne forsøkt å skrape sammen en liten portefølje journalister, informatører og politikere som ikke bare er interessante å følge, men som jeg også håper leser mine meldinger. Om ikke annet, så får man iallefall markert seg.

Ensomme svaler

Regelmessig tvitring, uten regelrett spamming, er også god skrivetrening. Og etter hvert kan man jo tro at flere lokale innbyggere i min kommune finner mine ytringer på Twitter såpass interessante at de velger å følge meg? Det er å håpe, men foreløpig er nok veien dit lang. Jeg får uansett trøste meg med at jeg foreløpig er ensom som politisk tvitrer i Rælingen – enn så lenge.

Hva skriver jeg så om i disse Twitter-innleggene? Foreløpig har jeg ingen godt uttenkt strategi på dette. Jeg ønsker å unngå propaganda-stilen, men på den annen side er det vanskelig å bli hørt om man ikke klemmer til innenfor rammen på 140 tegn. Poenget må vel være å generere “klikk” – på samme måte som nettavisene. Og et annet viktig poeng må være å få i stand en dialog.

Dørbank på nettet

Jeg har også forsøkt å tvitre fra landsmøte og andre politiske møter. Det kan være nyttig (og faktisk ganske morsomt) å teste forskjellige politiske forslag på vil fremmede mennesker før man går til votering. Den danske politikeren Anders Samuelsen har gjort spennende erfaringer i så måte. Dette kan nesten sammenliknes med dørbank – hvor man også spør fremmede mennesker om deres mening om ulike saker. Folk flest elsker nemlig å svare hvis de blir spurt.

Norsk politisk tvitring er foreløpig på test-stadiet. De siste månedene har vi imidlertid opplevd et renn av politiske partier som benytter denne fabelaktige plattformen. Både sentrale, regionale og lokale. Noen er direkte interessante å følge. Andre har gått i samme  fellen som den amerikanske politikeren John Edwards gjorde, og spyr ut meldinger om mer eller mindre relevant informasjon om sin gjøren og laden. Det er sjelden interessant, men på dette området er vel ingen uskyldige. Heller ikke jeg.

Riktig og galt

En annen ting er Twitter-kontoer som er satt opp utelukkende for å sende ut rss-feeds. Det er kjedelig. Slikt har man egne rss-lesere til.

Men om man forstår potensialet s0m ligger i dette systemet, kan det bli riktig bra. Et godt eksempel er Storbritannias statsminister Gordon Browns  tvitring. Det er riktignok hans stab, og ikke han selv, som tvitrer – men her er det snakk om aktiv dialog. Og innbyggerne får svar på det de  spør om!

Statsministeren er sikkert unnskyldt. Han har nok med å styre landet. Men her i Norge ser vi at både kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell og fiskeriminister Helga Pedersen er ivrige tvitrere. Det er flott! Og det er tillitsvekkende at de står for tvitringen selv. I USAs senat tvitres det også, men herfra er det fortsatt mange stabsmedarbeidere som står for dialogen. Noe bedre er det kanskje i den amerikanske kongressen?

Dialogens verdi

For å oppsummere får jeg gjenta at jeg ikke er så sikker på om tvitring vil ha noen særlig effekt på velgeroppslutningen. Heller ikke danske politikere synes å ha konkludert her. Men jeg tror vi politikere heller må ta utgangspunkt i verdien som ligger i den direkte dialogen med innbyggerne.

Dette er en verdi for ikke bare politikeren, men også for de som tar kontakt. Terskelen er nok høy for en vanlig innbygger å ta kontakt med politikere, men de fleste er fortrolige med å sende meldinger på internett. Og for de som fortsatt vegrer seg: Vi politikere tar mer enn gjerne imot e-post, telefoner, Twitter-meldinger og alt mulig annet.

Og følg meg gjerne! Du finner meg på twitter.com/stigvoll. Vi tvitres!