Kvitring fra morgen til kveld?

NTB omtaler i dag en kartlegging av stortingsrepresentantenes tilstedeværelse på Twitter. Undersøkelsen gjøres av førsteamanuensis Øystein Sæbø ved Høgskolen i Agder.

I undersøkelsen forsøker Sæbø å finne ut hvem som kvitrer, hvor mye de kvitrer og hvem av stortingsrepresentantene som er mest aktive.

Jeg fikk selv forespørsler om å lage en tilsvarende oppgave etter at jeg hadde skrevet artikkelen “Stortingskvitreren er 40 år“, basert på min egen oversikt over stortingsrepresentanter med Twitter-konto. Jeg er enig i at det kunne vært interessant, men kun som en kuriositet.

Jeg tror nemlig ikke vi kan måle noen effekt av en politikers tilstedeværelse på et sosialt nettsamfunn utelukkende ved å se på hvor ofte vedkommende skriver en melding. Av foreløpige tall har Sæbø funnet at av de rundt 100 representantene med Twitter-konto, er 20 inaktive. De andre skriver i gjennomsnitt mellom én og fem meldinger.

Og hva så?

Men rett skal være rett: Det kan tenkes at NTBs journalist ikke yter Sæbøs undersøkelse rettferdighet. For hvis det skal være et snev av troverdighet over førsteamansuensisens prosjekt, bør vi se på meldingenes innhold, i hvilken grad representanten deltar i aktiv dialog med sine lyttere, hvor mange som lytter til representantens kvitringer og ikke minst hvem som lytter. Uten disse faktorene tror jeg ikke undersøkelsen er stort verdt.

I slutten av artikkelen har nyhetsbyrået latt valgforsker Anders Todal Jensen ved NTNU komme til orde. Han kan fortelle oss at gevinsten av politikernes deltakelse på Twitter er sterkt overdrevet. Nuvel. Og hvem er det som har hauset opp denne verdien, om ikke valgkommentatorer og journalister?

Jeg tror de fleste politikere utmerket godt kjenner til hvilken effekt deres tid på sosiale nettsamfunn har, og evner å måle tiden sin deretter. Det er nemlig ikke slik at stortingets brave representanter sitter bøyd over tastaturet til alle døgnets tider for å levere slagferdige one-linere til almenn beskuelse. Ønsker man økt oppslutning, finnes det andre og mer egnede fora.

Valgforsker Jensen, som har snakket om fenomenet tidligere, avslutter med å spørre om politikere er tjent med å bruke tiden sin der. Til det er å si at politikere ikke bruker tiden sin der, om man skal se ting i sammenheng. I hvertfall ikke mer tid enn de bruker til å lese intetsigende avisartikler om valgforskeres mangfoldige meninger.