Stig Ove Voll

Skribent og journalist

Å låne en e-bok

For noen dager siden lanserte Deichmanske bibliotek iPhone-appen «eBokBib», for de av oss som ønsker å låne e-bøker. Men som ved alle andre sider av bokbransjen, skal det ikke være enkelt for leseren.

Jeg er glad i bøker. Jeg elsker å lese. Stundom skriver jeg. Derfor er det fint å holde seg oppdatert på hva som utgis, og jeg er en stor tilhenger av offentlige bibliotek. Da jeg for flere år siden leste at det snart skulle være mulig å låne e-bøker, ble jeg fra meg av lykke. Efter hvert forsvant både tålmodigheten og lykken – jeg ble bare fra meg.

Men så, som ved lyn fra klar himmel, ble jeg på Twitter gjort oppmerksom på at det var sluppet en iPhone-app for utlån av norske e-bøker. Ellers var det tyst. Jeg lastet ned appen, som kun er gjort tilgjengelig for Apples iOS, og så at det var Deichmanske bibliotek som sto bak. Men på nettsidene til biblioteket var det stille. Ikke engang under «aktuelt» sto det å lese noe som helst om gladnyheten.

For det var egentlig ikke noen gladnyhet. Det viste seg nemlig raskt at jeg ikke kunne låne noen nye bøker der. Kun noen fritt tilgjengelige klassikere fra forgagne århundrer. De nye bøkene var nemlig forbeholdt Deichmanske biblioteks egne låntakere.

Men jeg har jo Nasjonalt lånekort, tenkte jeg. Skulle ikke det fungere hos alle bibliotekene i landet? Jo. I utgangspunktet. Men man må fysisk dukke opp på biblioteket for å underskrive lånereglementet før kortet kan tilknyttes institusjonen.

Dette har jeg gjort nå. Men så dukker det opp en interessant problemstilling. Det holder nemlig ikke å ha nasjonalt lånekort og dertil få det tilknyttet Deichmanske bibliotek. Man må ha bostedsadresse i Oslo kommune også. Bokbransjen, som synes å ha en pervers glede av å legge flest mulig hindringer i veien for de som ynder å lese norsk tekst, har laget en avtale som visstnok forbyr Deichmanske å låne ut e-bøker til andre låntakere enn de som faktisk kan skilte med korrekt postnummer.

La oss bare si at jeg fikset den biffen. Jeg fikk omsider tilgang til den lille utvalget av 2012-bøker i iPhone-appen.

Det er ikke mange. Men nok til at man kan få testet grensesnittet. Og løsningen er i utgangspunktet helt grei. Dette fungerer. Hver bok finnes i fem lisenser, og du kan sette det på venteliste om alle lisensene er brukt og boken er utlånt. Når du først har lånt boken, har du fjorten dager på deg før boken automatisk «leveres tilbake». Slikt kan man like!

Det jeg IKKE liker, er at bøkene kommer som en lang liste med forsider man må skrolle seg nedover. For å få informasjon om tittel og forfatter, må man klikke på omslaget. Man kan også søke på forfatter og tittel, men gjør du det underveis i skrollingen, havner du automatisk øverst på siden igjen.

Jeg skulle GJERNE sett at de kunne utviklet grensesnittet slik at det var mulig å bla igjennom forfattere i en alfabetisk liste, og at det fantes inndelinger i temaer.

Og jeg skulle GJERNE sett at det var mulig å synkronisere de lånte bøkene mellom forskjellige enheter, som iPad og iPhone. Boklånet er da tross alt tilknyttet mitt personlige lånekort.

Når boken først er lånt, ser jeg at jeg kan endre tekststørrelsen ved å «zoome». Flott. Men det er ikke mulig å endre font eller å få boksidene presentert som dobbelsidig oppslag. Det er et minus.

Men dette er v 1.0. Det må være mulig å gi utviklerne litt slakk. Kudos for at de endelig har gitt leseren mulighet til å låne e-bøker, selv om det foreløpig begrenser seg til Oslo-borgere som er tilknyttet Deichmanske bibliotek og som har iPhone.

Så sies det at flere biblioteker vil knytte seg til denne tjenesten i tiden fremover. Vel – nevnte jeg at det var flere år siden jeg var fra meg av lykke over noe i bokbransjen som var «nært forestående»?

2013/03/14 Skribenten

Næh-journalistikk

Jeg har tatt opp pennen igjen for å skrive reportasjer og artikler. Men denne gangen vil jeg skrive på mine egne premisser. Jeg akter altså ikke å jage brannbiler, være indignert på andre grupperinger vegne eller å konstruere konflikter mellom ellers intetanende parter.

Så hva vil jeg skrive om?

Jo, jeg vil satse på det jeg liker å kalle næh-journalistikk. Eller slike artikler og reportasjer som får leseren til å sette opp en undrende mine og utbryte «næh…!»

Det skal være lekent, lærerikt, opplysende og interessant. Og det skal være av en slik art at leseren vil sitere fra det til sin partner eller kollega, eller dele det i sosiale medier.

Slik at flere kan si «næh…!»

2013/03/09 Journalisten

Forfatter!

Nja, det er vel litt i overkant å kalle seg forfatter på dette stadiet. Betegnelsen «forfatter» passer i min mening best på de som har geskjeftigelsen på fulltid og som gjennom en årrekke har etablert seg i litteraturens verden. Men som en fattig skribent har jeg i alle fall forfattet noe som åpenbart har falt i smak hos en mottaker. Når tilbakemeldingen på teksten er «Tusen takk for en av de beste leseropplevelsene jeg har hatt på lenge. Det er noveller av denne kvaliteten som får meg til å fortsette å lese noveller og jakte på den gode pennen! Og den har du!», «Jeg vil veldig gjerne kjøpe rettighetene til å trykke novellen» og «Vær så snill å fortsett med å skrive,» kan jeg vel ikke annet enn å bli inspirert til å gjøre nettopp det – fortsette å skrive! Hvem som kjøpte novellen og hvor og når den blir publisert, kommer jeg tilbake til. I mellomtiden skåles det i «damn good coffee».

Skribenten